Delrapport 3 – Skattesone – Kontrollkostnader, næringsstruktur og muligheter for skattetilpasning

En grunnrenteskatt i havbruk lik den som finnes for vannkraft eller petroleum, vil kreve etablering av en egen skattesone som omringer aktiviteten en ønsker å skattlegge med en særskatt. Da vil det oppstå forskjeller i marginal skattesats mellom aktivitetene i skattesonen og de utenfor. Insentiver for skattetilpasninger vil oppstå, noe som vil uthule et grunnrenteskatteregime, og vil føre til tapte skatteinntekter for samfunnet. For å motvirke dette kan skattemyndighetene iverksette kontrollmekanismer kan iverksettes som vil redusere omfanget av skattetilpasning. Ulempen er at slike kontrollmekanismer og økt administrasjon vil være kostbart, ikke bare for skattemyndighetene, men også for bedriftene som ilegges særskatter. Høye kontrollkostnader vil redusere hvor mye av grunnrenten som samfunnet kan hente inn gjennom særskatter. I dette notatet ser vi nærmere på hvilke faktorer som kan påvirke størrelsen på kontrollkostnadene, slik som grad av vertikal integrering, bruk av normpriser og –kostnader, internprisingsproblemer og muligheter/insentiver for oppkjøp av større deler av verdikjeden for å kunne skjule inntekter/kostnader i skattesonen.

Sammenlignet med petroleum og vannkraft er havbruk karakterisert av:
• Komplisert verdikjede
• Høy grad av vertikal integrasjon
• Mangel på eierskapsregulering og bruk av tredjepartspriser
• Mangel på god prisinformasjon
• Høy grad av heterogenitet i innsatsfaktorene (smolt, fôr, o.l.) og kostnadsnivå i endring
(nivå og sammensetning)
• Generelt lav lønnsomhet for leverandører gjør de følsom for oppkjøp av oppdrettere

Dette er elementer som kan gjøre det mer komplisert å innføre en egen skattesone i havbruk enn i vannkraft og petroleum. Resultatet kan være formidable kontroll- og administrasjonskostnader som vil redusere hvor mye av grunnrenten som kan hentes inn til samfunnet.