Linjebussens vekst og fall i den voksende byen: en studie av bybussenes geografiske kvalitet Stavanger – Sandnes 1920 – 2010

Den voksende byen med økende antall innbyggere og økende areal, stiller de linjestyrte bybussene overfor økende utfordringer. Spredning av innbyggere og reisemål gjør det krevende å få til et tilfredsstillende tilbud av linjebusser innenfor rimelig gangavstander og med tilstrekkelig frekvens.

Antall avganger i ulike deler av linjenettet gir et bilde på busstilbudets kvalitet. Men antall avganger sier bare noe om tidsfaktoren, og lite om tilbudets geografiske kvalitet: Hvor stor del av linjenettet er det mulig å nå med direktebuss når antall avganger er begrenset?

For å få begrep om linjebussenes geografiske kvalitet, er begrepet nettdekning tatt i bruk. Begrepet nettdekning forteller hvor stor del av det samlete linjenettet det er mulig å nå med direkte bussforbindelse til/fra et gitt sted i linjenettet. Nettdekningen er gitt ved et matematisk uttrykk der stedets direkte busslinjer er beregnet som %-andel av det samlete linjenettet.

Nettdekningens karakter og utvikling er belyst gjennom en undersøkelse av byveksten i byområdet Stavanger – Sandnes. Undersøkelsen dekker tidsrommet 1920 – 2000 i 20-års intervaller fra de første linjebussene ble etablert i byområdet. Året 2010 er også tatt med for å fange opp viktige endringer som ble gjennomført like etter tusenårsskiftet. Utviklingen av linjenettet er sammenholdt med utviklingen av tettbygd areal i de tilhørende tidsintervallene.

Utviklingen viser at det er en nær sammenheng mellom linjenett og tettbygd areal: Der det kommer tettbygde arealer, kommer det også busslinjer. Etter en etableringsfase 1920 - 40 med sterk utvikling av linjenett og økende arealvekst, kommer en konsolideringsfase 1940 – 60. Perioden preges av moderat vekst i areal, en viss nedgang i nettdekning, og noe vekst i frekvenser. Den følgende perioden 1960 – 80 gir høy vekst i tettbygd areal. Dette medfører høy vekst i antall busslinjer, mens nettdekning fortsetter å falle og nå faller også frekvensene. Mens flere linjer hadde opptil 6 avganger pr time i 1960, har et økende antall linjer frekvens på 1 - 2 avganger i timen i 1980. De reisende står med et svakere busstilbud.

I perioden 1980 – 2000 innledes en ny retning i utviklingen av byens busstilbud. Et flertall av busselskaper slår seg sammen, og en mer helhetlig planlegging av busstilbudet settes i gang. Antall busslinjer stabiliserer seg rundt 40, fallet i nettdekning bremses opp, og flere linjer får frekvenser opptil 4 avganger i timen. Parallelt bremser veksten i tettbygd areal opp, som følge av byfornyelse med øket tetthet i utnyttelsen av bebygde arealer.

I perioden mellom 2000 og 2010 inntrer en ny giv i utviklingen av busstilbudet. For første gang viser nettdekningen positive utviklingstrekk: Antall linjelenker med høy nettdekning øker, mens lenker med svært lav nettdekning minker. Antall busslinjer faller, og en økende andel av linjene får høyere frekvens. I 2010 har tett opp mot 50% av linjenettet frekvens på 4 avganger pr time eller mer. Komfort for de bussreisende vektlegges mer, både i bussene og på holdeplassene, og innføring av lavgulvbusser bedrer tilgjengeligheten.
Utvikling av kvaliteten i busstilbudet har fortsatt også etter 2010. Særlig gjelder dette innføring av digitale tjenester, med digital billettering, ruteinformasjon og sanntids-informasjon på mobil. I tillegg har et stort antall holdeplasser med høyt besøk fått sanntidsinformasjon. Og på bussene er det innført annonsering av neste holdeplass via skjerm og høyttaler.

Den videre utviklingen av busstilbudet, må søke å skape bedre nettdekning i nettet som helhet, og økte frekvenser på hovedlinjene. Det siste er en oppgave for bussplanleggingen, men også for kommunenes planleggere og politikere som styrer byens tetthet og lokalisering av viktige reisemål i samarbeid med utbyggere.

I tillegg er det nødvendig at bussene bedrer sin punktlighet og påregnelige reisetid. En altfor stor andel av linjebussene er pr. i dag prisgitt biltrafikkens kødannelser. Dette gjelder særlig på hovedveinettet, og selvsagt særlig i rushtid. Et sett av virkemidler er nødvendig for å få dette til:
     • Etablering av reserverte bussgater (med tillatt kjøring til eiendommer)
     • Busslinjer i lokalgater sentralt gjennom konsentrerte bolig-, arbeids- og butikkområder
     • Reservert bussfelt i hovedgater der dette er mulig
     • Begrensing av biltrafikk i hovedgater uten mulighet for bussfelt.

Som en overordnet visjon, er det nødvendig å rendyrke Flemming Larsens ord om byveksten som perler på en snor, slik som vist i fig. 13 og fig. 14.